.

.

stormfull vals


Jeg hater alt,
mmen samtidig ikke.
Den store lidenskapen som fortsatt eksisterer tross de frynsete nervene, tærer ned selve grunnmuren av fremtiden og frembringer motviljen.
Øynene hans konsumerer kapasiteten av hjernen og blir til små biter uten betydning. 
Han fortjener ikke å leve, men samtidig ønsker jeg han liv og lidelsen som følger med den dagen sannheten kommer frem.
Jeg har lyst til å hamre hodet hans med en slegge til det knitrer av knuste, døde celler og han ikke greier føle livsglede lengre.
Istedet sitter jeg her beskyttet av kun fire vegger, apatisk og hjelpesløs på grunn av smertens makt. 
Han er et dyr, et svakt vesen av egoismens natur. Han er et beist, et beist som lyster etter barns uskyldige vesen.
Det eksisterer ikke verre monstre enn det.

/noise/


Folk venter bare på sin tur til å snakke, de hører ikke hva man sier, lytter ikke til ordene eller stemmen som forteller. Hadde de bare gjort seg selv mer tilgjengelige for andre sin kunnskap kunne de lært så forferdelig mye, men mennesker flest er egoister først og fremst, noen mer enn andre, og de vil aldri forstå mer enn hva de selv tillater.
Uansett hva man forteller, uansett hva man deler, så spiller det liten eller ingen rolle for den det ikke gjelder.
Kun fåtallet personer knytter følelser til ordene man gir dem, og resten nikker overfladisk uten å leve seg inn i den mektige kraften av andres følelsesliv.
Empati har blitt en kronisk mangelvare, og man blir nødt til å leve med ironien og narsissismen som sin beste venn. 
”Hvordan ser JEG ut på dette bildet?”
Meg først, andre mennesker sist, alltid. Så lenge man får tilfredsstilt sitt eget behov er det ikke så nøye.

Hvor ble det av forkjærligheten for medmennesker? Hvor ble det av klisjéene, eller har de noensinne eksistert? 
Er det kun historier diktet opp av mennesker med falskt håp?
Jeg har blitt fortalt mang en historie om egoisme, men aldri om stor kjærlighet og hjerteskjærende omsorg. 
Hvor oppbevares de fine historiene i alt mylderet av selvdyrking? 
Jeg har opplevd egoismen på nært hold, i så massive mengder at den har endret livssynet mitt og gjort meg til en negativ person som ikke lengre har tro på menneskeheten. 
Jeg husker vagt en tid hvor jeg drømte om en verden fylt med vakre personer og verdifulle øyeblikk, en tid hvor ordet glede faktisk ga mening.
Så inntraff realiteten av livet, og gnisten i brystet ble vasket ut med klokka.

Hodet ønsker ikke å henge med på alt som skjer, hjernen sier nei - men kroppen blir med på notene likevel, til tross for at det svir bak panna og øynene.
Kvalmen forplanter seg i nervene og angsten svekker skjelettet, men jeg er der, klar for å være så oppegående som mulig for andres skyld.
Jeg prøver kronisk å gjøre folk tilfredse, selv om innsiden av kraniet skriker etter fred og ro og stillhet. 
Jeg vil at alle skal ha det bra, selv om jeg oftest misliker å være rundt mennesker i det hele tatt, og da føler jeg meg dobbeltmoralsk og uverdig noen form for oppmerksomhet.
Kjærligheten jeg har for enkelte personer er enten kraftig tilstede, eller plutselig implodert uten forvarsel. Det er aldri noen mellomting.

Det er vanskelig å holde tritt med tempoet i verden, alt går så forferdelig fort. Folk snakker rasende hurtig og gestikulerer med voldsom ivrighet. 
Jeg faller ofte ut av samtalen og prøver å innhente meg igjen til ingen nytte. Ting jeg ønsker å fortelle kommer seg ikke forbi leppene og ut i lufta. 
Ordene stokkes om og kastes rundt og forvirrer de to hjernehalvdelene mine. De slåss mot hverandre hele tiden, om hvem som skal snakke først, dele mest, være tilstede.  
Jeg føler meg sløv og dum og langt borte fra alle rundt meg. 
Så da smiler munnvikene mine av seg selv, som en dukke uten sjel, og ender opp med å aldri dele en eneste tanke av betydning. 
Og det gjør fryktelig vondt, fordi jeg har så mye å si.

hull i himmelen

Jeg liker kaffe,
naboen liker sikkert kaffe,
og mormor drikker kaffe mens hun strikker.
Han liker også kaffe, og å ødelegge små sjeler til de ikke får puste lengre.
Jeg hater han, men vi liker begge kaffe.
Det gjør meg så jævlig sint.

london


03.19 a.m


I går skrev jeg en tekst om affeksjon.

Teksten gikk sånn:

Les blikket mitt med øynene lukket.