obsobs(!), eller noe sånt, kanskje

(Jeg vet ikke hva som har skjedd, men alle innleggene mine har blitt slettet. Dette er latterlig sørgelig for min egen del, da nedskrevne minner er noe av det jeg har lært å verdsette mest. Har noen andre opplevd dette på Blogspot? Har undersøkt en del og det virker ikke som et kjent problem, så jeg synes det er litt merkelig.)

Under poster jeg uansett gradvis et utvalg av mine gamle innlegg på nytt (de få jeg har husket å lagre flere steder enn på bloggen. Det er viktig å ta med seg innsikten man avlet i det vonde, på veien mot det forhåpentligvis gode*). Etter denne ned/opptellingen vil jeg like så godt starte 'på nytt' i mitt personlige skrivemekka. Jeg har tross alt ikke en sulten tilhengerskare i hælene, så i virkeligheten slenger jeg setninger ut i et hulrom med tilfeldige forbipasserende som sannsynligvis aldri får bruk for ordene mine. Men, la oss (meg) håpe.

*Mange personlige kneiker har blitt utbrodert og bearbeidet, så det er på tide å distansere seg fra enkelte elementer for å kunne se fremover uten å unisont se bakover. Å stoppe sin egen progresjon er ikke noe jeg lengre tillater min egen hjerne å abonnere på.


Takk
For
Meg
Og
Heia
Fuckings
Fremtiden
(det burde fullt ut være ok+ å bruke bannord når du skriver). 

6

09.53

Må. Skrive. Må. Skrive. Må. Skrive.

Det er søndag den 15. september og jeg føler ingenting.
Jeg er nummen. Men samtidig angstfull.
Og plutselig føler jeg alt.
Følelsene angriper kroppen, gjør den skjelven og varm. Så ingenting igjen. Angsten hopper støtvis inn og ut av hjernen min og hvisker og roper på en gang.
Jeg vet ikke hva den prøver å fortelle meg. Er vi i det hele tatt samme person, jeg og meg?
Det er som om det bor flere individer i meg, som daglig kjemper mot hverandre. Vi blir aldri enige.
Så hvordan vet man hvilken del man skal høre på? Den sinte? Den triste? Den fornuftige? Det er alt for mange alternativer, og de fungerer ikke sammen. De bor i meg, hver for seg, men omgås hverandre kronisk. Diskuterer, slåss, forsøker å omfavne smerten med aksept. Det blir aldri ro, aldri fred. Jeg ønsker harmoni og stillhet, men har forstått at det er uoppnåelig.

Ting begynte å bli bedre. Livet så lysere ut. Men så gikk marerittene over til å bli virkelige. Traumene ville ikke lenger gjemme seg bakerst i hjernen, og kom i stedet frem, ut i lyset.
De sa hei, Ida, her er vi. Husker du nå?
Og jeg husker.
Jeg husker ansiktet hans. Øynene. Stemmen. Luktene. Lydene. At han kvalte meg med sin egen lyst, sin egen trang til å ødelegge et bittelite menneske.
Og jeg skulle ønske jeg ikke kunne gitt han den gleden, men han lyktes.
Et bittelite menneske har ikke styrke til å bære en hel sjelesorg i sin egen favn.
Og derfor har jeg har slitt, på måter som ikke kan forklares.
Han ødela meg.
Og det som gjør mest vondt er at jeg har ingen mulighet til å vite hvem jeg kunne vært, eller hvem jeg var før dette.

Den ene personen jeg virkelig hater her i verden har vært med på å forme meg, og det er i mine øyne det mest urettferdige en person kan bli utsatt for.

Og hvorfor?
Det er et spørsmål jeg ikke en gang orker å spørre meg selv. Jeg vet jo svaret.
Egoisme. Mangel på empati.
Og de få, men aller viktigste egenskapene som skiller mennesker fra dyr. Tanken gjør meg kvalm, spesielt fordi jeg vet at det er så mange akkurat nå som gjennomgår det samme jeg en gang gjorde.
Å bli tvunget til handlinger, uten å helt forstå hva som faktisk foregår.
Å bli misbrukt av en tillitsperson, noen du har holdt i hånda fordi du forventer at de skal passe på deg, noen du ser opp til.
På sekunder blir alt forandret, og du ligger der skrekkslagen, helt stiv, i sjokk.
Hva skjedde nå?
Hvorfor er hele verden forandret?
Hæ?
Nettene blir assosiert med frykt, med angst, med tunge skritt som nærmer seg.
Du blir paranoid, får hallusinasjoner.
Det å sove, å legge ned hjernen for å hvile og lade opp, betyr plutselig det stikk motsatte. Nå får du aldri hvile på ekte, fordi hjernen jobber enda hardere om natta. Den jobber for å fortelle deg at du må åpne øynene.
Husk, da, husk!, sier den.
Men du svelger hintene med ubevisst omhu, og forteller deg selv at alt er kun særs overbevisende mareritt.
Du fortrenger minnene på nytt og på nytt og på nytt, gjemmer de helt bakerst, innerst i et hjørne, bak en dør. 
Så låser du døra og kaster nøkkelen ut i det evige bekmørket.
Du tror at minnene vil forbli der, 
for alltid,
men du lurer deg selv for å kunne leve videre.
Marerittene bare fortsetter, eskalerer,
og når de oppstår skiller du hodet fra kroppen. Hjernen vandrer i sirkler, den prøver å stikke av fra smertene som kroppen utsettes for. Du ligger der, svak av redsel, forvirret, liten. Det føles ut som ingenting, men samtidig alt.   

Så kommer sinnet.

Det koker i halsen, i kroppen.
Musklene spennes, og man føler et hat sterkere enn noen gang.
Og det skremmer meg.
Vi er bare mennesker. Og mennesker takler alt for mye. Vi fortrenger ting, gjemmer de bort. I år etter år. Men når de til slutt kommer opp til overflaten, når du en dag har nok rom til å kunne bearbeide dem, så er de der igjen. Som om alt foregikk dagen før.
Hei, sier de.
Husker du?
Ja, for faen. Jeg husker. Han ødela meg. Han ødela meg.
Nå er jeg ingenting. Bare en kropp og et hode. Vi hører ikke en gang sammen. Det er det du gjorde mot meg. Jeg kunne hatt et annet liv. Ting kunne vært bra. Men det tok du fra meg, fordi du var og er et iskaldt, kynisk menneske.
Fordi du er et egoistisk individ.
Du er svaret på alt som ikke fortjener å leve.

Dermed kommer styrken.

Jeg er fortsatt her.
Og jeg kjemper mot minnene hver dag. Det er meg.
Jeg nekter å la deg ta mer fra meg nå.
Du lånte kanskje kroppen min den gang, men mer får du ikke. Jeg er sterkere enn deg, større enn deg, bedre. Du er et lite insekt som fortjener å tråkkes på.
Du er svak.  

Kun det.
Og en dag skal jeg se deg dypt i øynene, inn i den deformerte, visne, mugne sjelen din, og øynene mine skal fortelle deg hvor lite du betyr. Du kommer til å se min sjel, da, og forstå hvor lite den er avhengig av din.

Det er målet mitt.
Sånn skal jeg overleve.

Fordi jeg er bedre enn deg.

Men så kommer tristheten.

Den kryper inn i årene og benmargen og huden. Som en blodigle fester den seg til kroppen og hjernebarken og suger til seg alt av glede og styrken du for et øyeblikk siden trodde at du eide.
Barnet i deg dukker opp og gråter ”hvorfor, hvorfor, hvorfor meg, hvorfor?”
Følelsen av urettferdighet brer seg over deg som et teppe og alt man vil er å legge seg ned i fosterstilling.
Være liten.
Bli tatt hånd om.

Og så kommer hatet igjen.

Hatet mot mennesker.
Kvalmen.
Det svir fremst i skallen. Hatet borrer på innsiden av panna og vil ut – vil skrike til verden at HEI SE HIT, HØR PÅ MEG, JEG HATER DERE FOR FAEN, JEG HATER DERE.
Men alle mennesker fortjener ikke hatet du besitter, og den dårlige samvittigheten bryter deg ned.
Den sniker seg inn i deg og gjør deg til den skyldige. For det eksisterer jo gode personer der ute, virkelig gode, helt fra bunnen av. Og de fortjener ikke hatet som siver ut av deg, de fortjener kun kjærlighet og omtanke.
Men oftest er det alt for vanskelig å stritte i mot, fordi hatet og avskyen har grodd og vokst og blitt større enn deg selv.

Du er en dårlig person, gjentar stemmene. Du er forferdelig.
Og hvordan vinner man enn sånn krig, når alt som over er skrevet - foregår på under et sekund?

5

Jeg forblir taus så jeg ikke skal forurense deg med oppsvulmede tankefeil.

4

Desto mer jeg ønsker noe, desto mer feil blir det. Folk rundt meg skaper et kaos ut av enhver situasjon og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det uten å synke ned på deres nivå. I går løp alt i en helt ny retning og jeg befinner meg på et skremmende sted jeg virkelig ikke ønsker å være. Ting spant ut av kontroll og jeg følte hodet bli galere enn noen gang. Jeg ønsker ikke være her, i alle fall ikke som en del av dette.

Jeg er lei av å ta meg sammen for andre sin skyld, smile og være høflig, når alt jeg egentlig vil er å rope til lungene brister. Du tror jeg svikter deg daglig, når alt jeg gjør er for din skyld. Du tror jeg lyver for hvert eneste uttalte ord, når du er den eneste jeg er ærlig med. Snart orker jeg ikke prøve mer for å overbevise deg. Det er ikke verdt det, du er ikke verdt det, om resultatet er at jeg imploderer.

3


Jeg er sint på meg selv fordi jeg ikke har skrevet mer. 
For når man skriver i øyeblikket er det hva man føler, eller i hvert fall mer tilnærmet den opprinnelige og oppslukende følelsen. 
Og det er noe man burde huske og kunne minnes senere.
Jeg har ikke hatt luksusen av å minnes alt i livet mitt, bilder og hendelser har fordelt seg som fragmenter og gjemt seg på ulike steder i hjernen, og de har blitt glemt. 
Så jeg må skrive nå, for å aldri glemme så mye igjen,
for å ikke miste enda flere deler av meg selv til ingenting og fordervelse av selvet.

Jeg har kaldsvettet i hele natt.
Det føles som om hjernen er halvveis våken, eller bare bruker forferdelig lang tid på å gradvis klarne.*
Kroppen er helt paralysert, kan det kjenne ut til, men om jeg virkelig prøver kan jeg så vidt bevege på meg.
Jeg lever, jo, men samtidig ikke.
Hodet spinner frem og tilbake mellom de ulike minnene og bildene.
Ofte er det som om hodet og kroppen min bestemmer seg for å stupe rett ut i lufta fra en klippe. Så transporteres jeg tilbake til enkelte minner jeg har glemt eller fortrengt og får gjenoppleve dem uten å ville.
De fleste handler om """"han"""".
Det er som om hjernen tar et dypdykk inn i seg selv og forsvinner til en ukjent plass. Noen ganger går dypdykket fremover, noe som er i en liten grad mindre ubehagelig, men andre ganger går dypdykket bakover og det er uutholdelig.
Kroppen og hodet er helt utslitt,
jeg har lyst til å grine men det går ikke.
Jeg føler for å kaste opp,
men prøver å holde igjen fordi jeg ikke vil kjenne på den lagrede og velkjente smaken.
Jeg føler for å gni meg i øynene,
men fingrene holder igjen.

*Jeg ser han sitte foran meg i setet på en bil, og ofte strakk han hånden bakover for stryke meg på låret.
Derfra ble alt et kunstverk av grusomhet.