.

.

imprints on souls don't die


Når man oppdager en tapt sannhet om seg selv stanser alt. Man vet ikke hvilken vei man skal bevege seg.
Du kan ikke gå tilbake i tid, men heller ikke fremover fordi tiden som har passert nekter å gi slipp.
Friheten til å bevege seg blir hindret av ukjente krefter begravd i mønsteret av oppfatninger du gjør deg om verden. Du må ta vare på seg selv nå, selv om kapasiten ikke strekker til.
Tillitt eksisterer ikke.
Ingen vil deg godt.
Vrangforestillinger og analysering administrerer både tenkning og atferd,
tross et usannsynlig mektig overlevelsesinstinkt.
Noen ganger skulle du ønske at instinktet forfalt, men forhåpningene om bidra å til en viktig forandring holder det i sjakk.
Hele livet har du strittet imot de ukjente kreftene, satt opp en ugjennomtrengelig kamp for tilværelsen. Men du er utkjørt nå, sorgfull av å være sterk.
Sorgen overtaler deg til å lukke øynene, pakke dyna over hodet, forbli taus og rolig i tomrommet av kaos.
Du aner ikke hvor tidslinjen startet, den hopper stadig mellom år og dager, og i sekundet du slår deg litt til ro - skifter alt perspektiv. Du faller tilbake i tid og rom.
Konflikten mellom ditt ytre og indre er i uorden.
Ingenting er statisk.
Du er et krenket barn og en fornuftig voksen.
Mennesker planter avtrykk på sjelen som aldri forsvinner. Hverken de onde eller gode dør, men de onde besitter alltid overmakten,
og gror egne avtrykk i prosessen.

"animals don't know sin, do they?"


Jeg håper dagen i morgen er starten på noe bedre,
kanskje et nytt perspektiv,
eller noe annet fint som kan skape en oppriktig og fornyet tillit til det gode i mennesker.

Jeg vil utrette noe avgjørende for meg selv,
og for alle personer i samme uforbederlige tilstand,
noe som viser at rettferdigheten kan vinne i hvert fall én kamp mot de mange udyrene blant oss.

Vi er mange som starter samtlige dager med en tomhet i hvert et åndedrag,
en tomhet som er blitt karvet ut med en listig djevels blad,
og til felles har vi alle denne sannheten: ingen av oss fortjener å ha det slik.

narrespeil


Og så preiker de om hvor mye de ønsker ærlighet fra andre, ramser det opp som en av ti nødvendige egenskaper i en partner eller venn,
-men når sannheten lyser dem midt i trynet takler de ingenting.
Da snur de seg og løper den andre veien, fornekter alt, omformer det empiriske til oppspinn.

Mennesker og denne dobbeltmoralen de bedrar seg selv med hver dag,
så jævla forutsigbart og dumt.

Åpne øynene,
vær så snill.
Stritt i mot det feige naturen din og innse at ting ikke nødvendigvis er slik du så naivt forestiller deg.
Han sier kanskje at han elsker deg, at du er alt, men herregud,
han har fler ansikter enn du aner.

Jeg vet ikke om jeg skal synes synd på deg eller strekke ut hånden,
alt jeg vet er at det er et latterlig liv du lever.

barcelona